Løvejakt

Da jeg våknet i dag tidlig tenkte jeg med stor optimisme at dette var dagen for å utrydde alle Løvetannene i hagen. Jeg må ha vært totalt bedøvet av søvn og søte drømmer, for jeg var helt overbevist om at jeg kom til å klare det jeg hadde satt meg fore som dagens oppgave. -Helt til jeg kledde på meg og gikk ut på slagmarken. Jeg hadde helt glemt hvor mange de gule soldatene var og jeg hadde helt glemt hvor dypt og hardt de sitter.

Jeg gikk i gang med å kjempe et slag jeg aldri kunne vinne, med stor tro og enda større pågangsmot satte jeg i gang med utryddingen. Så ble jeg sulten, så ringte telefonen, så fikk jeg besøk, så ble jeg sulten igjen, så måtte jeg hvile litt etter maten. Tror ikke Løvetannene har hatt følelsen av å ha vært i overhengende fare i dag. Og sannheten er at det har de ikke heller.

Jeg kommer trolig aldri til å komme på skuddhold på en eneste en av de dypeste løvetannrøttene, men dette har vært en fantastisk forsommersøndag og jeg tar nederlaget med knusende ro.