Godt nytt år!

Takk for det gamle og alt godt i det nye året!

Ferie og julefred!

Før i tiden hadde jeg aldri fri i mellomjulen. Nå er det bedre tider på jobbfronten for min del og i år skal jeg ha fri hele uken. Julekavet har allerede sluppet taket og julelatskapen har kommet sigende over meg. 

Jeg gleder meg over de fine gavene jeg har fått til jul. Jeg fikk blant annet et helt supert verktøyskrin fylt opp av alle mulige duppedingser en stakkars selvhjulpen kolonist bare kan drømme om.

Vi feiret jul hos svigers i år sammen med min svoger og svigerinne. Jeg og svigerinnen min var over oss av begeistring over innholdet i skrinet og dro opp og studerte hvert enkelt redskap med stor interesse. Min svigerfar la merke til vår begeistring og han la også merke til sine sønners manglende sådan. Dette resulterte i oppgitt hoderysting og en tørr kommentar om sønner og svigerdøtre. Det var en gang menn var menn og vinter var vinter. I år er i alle fall vinter vinter...

God jul!

Lilla jag, Drømmeprinsen og Barte ønsker dere alle en riktig god jul! Fra nå av tikker klokkene mot lysere tider og nye muligheter!

Gode ønsker for julen 2010.

Pelsdyr og fjærkre.

Om jeg kunne få alt jeg ønsket meg og verden var perfekt ville jeg hatt en dyrehage. Siden jeg bor i leilighet midt i byen og har kolonihage enda mer midt i byen er dette bare en drøm. En ganske uoppnåelig sådan. En noe mer realistisk drøm er at en tam ekornfamile og piggsvin med veloppdragne små piggsvinbarn skal flytte inn i hagen vår. De skulle pusle rundt og lage ablegøyer som jeg kunne glede meg over. Det er jo lov å ønske seg og alle drømmer må ikke henge fast i virkeligheten...

Forrige sommer bodde det en hel grevlingfamilie i kolonihagen vår. Det var en mammagrevling med to halvstore grevlingbarn. De lærde strides om hvorvidt denne familien var tam eller om de bare var døve og halvblinde. De var i alle fall ikke særlig redde for mennesker. Det var veldig eksotisk og tidvis ganske spennende å ha dem så nært innpå oss.

Grevlingene kom ikke tilbake denne sommeren og ingen vet hvor de ble av. Lilla jag håper fortsatt at de skal komme tilbake neste sommer. Mens jeg venter på at pelskedde skapninger skal flytte inn i hagen mater jeg fuglene. De krever ikke like mye som pelsdyrene gjør. De kommer og går og ser ut til å være godt fornøyd med å få solsikkefrø morgen, middag og kveld, sommer, høst, vinter og vår.

Snickerboden.

Nesten alle hyttene i kolonihagen vår har navn. Jeg vet ikke hvor denne tradisjonen kommer fra, men sjarmerende er den. Hyttene har navn som Stugan, Sommerfryd, Solbakken, Toppen, osv. osv. i samme optimistiske og sommerglade tralten.


Den gamle hytta vår hadde heldigvis ikke noe navn som vi måtte forholde oss til. Ikke noe etterslep fra de forrige eierne som vi trengte å videreføre.


Kombinasjonen av gamle tradisjoner og blanke ark gjorde det lett for oss å finne det perfekte navnet på vår koloihagehytte. Med vår historie kunne ikke den røde hytta midt i byen hete noe annet enn Snickerboden.


I sommerferien bestillte vi et emaljeskilt som skal pryde hytteveggen og gi hytta den personligheten den fortjener. Det tok riktignok ca et halvt år å få det ferdig, men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves...

Forklar dette...

Det er iskaldt, ryktene sier at det ikke har vært så kaldt i november siden den lille istiden. Man kan mene hva man vil om rykter, men jeg tviler ikke...

Jeg har vært på tur til Snickerboden idag for å foreta litt vinter vedlikehold. Da jeg kom dit var det ca 10 minusgrader ute og ganske friskt om jeg skal si det selv. Da jeg låste meg inn kjente jeg kulda innenfra slå imot meg. Termometeret inne viste minus 16 minusgrader. Enkel hoderegning viser da at det er seks grader kaldere inne enn ute.

Lilla jag har vært ute en vinternatt før og jeg vet at dette ikke er noe uvanlig fenomen. Men hvorfor?

Dårlig inneklima.

Jeg maler. I årevis har jeg malt og malt og malt. Jeg maler møbler, vegger, karmer, dører og en gang sent på nittitallet malte jeg tilogmed en TV. Når jeg ikke har flere prosjekter så dikter jeg opp noen nye og fortsetter å male. Maling er terapi. Først det morsomme første strøket for å se konturen av hvordan det kommer til å bli. Så det befriende andre strøket som gir løfter om et ferdig resultat og deretter det forløsende tredje strøket som bare er prikken over i'en.

Problemet mitt er at jeg trolig blir senil før alle andre fordi jeg har malt så mye. Jeg bruker nemlig oljemaling, jeg elsker oljemaling. For noen år siden prøvde jeg ærlig og oppriktig å bli mer miljøbevisst ved å gå over til vannbasert og luktfri maling. Nå er jeg slem pike og har planer om å begynne å hamstre oljemaling så snart ryktene om at denne malingen skal gå ut av produksjon spisser seg til. 

Jeg kjøpte denne gamle korktavlen på loppemarked og nå har jeg malt den.

 Jeg kjøpte denne gamle settekassen på loppemarked og nå har jeg malt den også.

Fix ferdig!

Tidligere i høst kjøpte jeg et skap på Fretex. Det har stått støtt og stødig og helt i fred i lange tider. Nå har jeg pusset det opp og det er fix ferdig. Det ble fin fint og en vakker vårdag skal jeg ta det med tilbake til Snickerboden og henge det opp på veggen. Jeg skal sette det finslige serviset inni og neste gang jeg får fine gjester skal jeg dekke fint bord og være en riktig god vertinne.


Når de fine gjestene mine går hjem til seg selv skal jeg vaske opp det fine serviset og sette det på plass i det fine skapet. Så skal jeg bare se på det helt til neste gang det skal frem i dagens lys.


En av mine aller beste venner er livredd for det fine serviset. Hun påstår at hun føler seg som den stakkars naboen til Hyancint i tv serien "Høy på pæra". Når hun kommer på besøk dekker jeg på med med plast eller pappservise, for Lilla jag er god vertinne og vil at alle skal føle seg vel og velkommne hos meg! Alle gjestene mine er like velkommne og alle treffene er like hyggelige!


Lilla jag elsker gjester og fine skap.

Smålopper og kaoskontroll.

I høst har loppesesongen bokstavlig talt gått meg hus forbi. Jeg har brukt alle helgene på å flytte og komme i orden i den nye leiligheten. Jeg er godt fornøyd både med prioriteringen og resultatet, men nå på lørdag klødde det i loppefingrene mine og jeg tok turen til et av byens største og høstens siste marked.

Jeg hadde en lang loppeliste skrevet bak øret og hadde store forventninger til møbelavdelingen. Desverre gikk jeg tomhendt derifra. Den supre komoden og det fantastiske bordet jeg hadde i tankene var ikke å se...

Det var i småloppeavdelingen jeg fant lykken denne gangen. Jeg kjøpte kaoskontroll. En gammeldags korktavle, en settekasse og en søt liten kurv til mitt nyeste strikkedilleprosjekt. Korktavlen og settekassen har fått nytt liv og er tilpasset dagens standard. Ingenting minner lenger om barndommens dystre furudesign og kjedelige funksjonalitet.

Det fineste jeg kjøpte var et nydelig lite grafisk trykk. Orginalt med signatur og nummerering. Det var rammet inn i en aldeles grusom ramme og loppemannen syntes ikke det var verdt mer enn 20 kroner. Nå har det fått ny ramme og ser ut som en million dollar.

Jeg har en samling av salt og pepperbøsser som egentlig er for stygge for denne verden, og disse grisene er mer enn velkommne inn i samlingen...

Isroser og snøkrystaller.

Det er uvær i dag, de første snøfnuggene er i lufta, det er fryktelig mange kuldegrader og det blåser så mye at folk på gata ser snåle ut når de går i motvind. I hagen er det ikke mye fres og jeg er mer enn glad for å kunne gå hjem til leiligheten. Jeg skal lukke meg inne, tenne stearinlys, tappe vann i badekaret og åpne en flaske rødvin mens jeg nyter gleden av mitt nye vinterhi.

Vi har slått av varmen i hytta, aviset kjøleskapet, trukket for gardinene og da vi dro tenkte jeg at nå er det ingenting vi trenger å tenke på her før til våren. Før jeg låste meg ut porten hadde jeg kommet på minst fire ting jeg skulle fixet før jeg dro. Og før jeg kom hjem hadde jeg kommet på minst åtte ting til jeg skulle tatt med meg tilbake til leiligheten.

I kveld får nok ikke Barte kveldsturen sin, men hun kommer nok ikke til å savne den heller. Akkurat som Lilla jag ikke savner kolonihagelivet akkurat nå som vinden river i trærne utenfor;-)

Isroser er de eneste rosene som blomstrer i kolonihagen nå.

Denne stakkars kornblomsten må ha fått sjokk og frosnet på stedet. Den rakk ikke å visne, men er fortsatt kornblå og stiv av kulde.

Gjenbruk igjen og igjen!

Jeg er usikker på hvem som er min beste venn - det står mellom min venn FINN og min venn FRETEX.


Min venn FINN har gitt meg enorme gleder og fine skatter som jeg vanskelig kan leve uten. Min venn FINN er mitt miljøalibi når jeg har lyst til å bytte ut noe for å kjøpe meg noe nytt. Jeg får så god samvittiget når jeg selger eller gir bort ting når det er noe jeg har gått lei. Og like god samvittighet får jeg når jeg kjøper brukt og pusser det opp i stedet for å kjøpe nytt.


Men min venn FRETEX er slett ikke noe dårligere. Hos min venn FRETEX har jeg funnet om mulig enda større skatter som jeg enda vanskeligere kan leve uten. For ikke å snakke om min samvittighet. Jo mer jeg handler hos FRETEX, jo bedre samvittighet får jeg. Hos FRETEX finnes ingen dårlige kjøp, alle feilkjøp er godkjøp. De kommer bare hjem igjen til butikken de kom fra og alle er like fornøyde.


Her i Snickerboden har vi nesten ingenting som ikke enten er arvet, fra loppis eller fra en av mine gode venner FRETEX og FINN. Lilla jag elsker gjenbruk!

Det er ingen tvil om at dette FINN kjøpet er Bartes favoritt. Her har hun full oversikt over hele kongeriket. Skapet var et furumareritt da jeg kjøpte det, men nå er det en hvit drøm.

Alle vinduene er også kjøpt på FINN, objektivt sett er dette helt klart det beste kjøpet i historien. Vindene er superfine både utenfra og innenfra og en flink snekker tilpasset slik at arkitekten Lilla jag fikk det akkurat som hun ville.

Fin fin fra FRETEX. Litt strevsom å få med hjem på bussen, men vel verdt strevet.

Festservise fra FRETEX, selvfølgelig altfor fint å bruke til hverdags, men Lilla jag tar det frem når svigers kommer på besøk.

Hollandsk heltinne!

Min gode venninnne bor i Holland sammen med sin hollandske mann og deres barn. Det er langt unna og jeg savner å ha henne i nærheten. Jeg kommer trolig aldri til å flytte til Holland, for jeg trives stort sett med å bo her i Norge. Dette er selvfølgelig en påstand som gjerne kan diskuteres på nytt en tirsdag morgen i februar når det er 22 minusgrader ute og jeg må løpe løpe til bussen for ikke å komme for sent på jobb.

Men min venninne forteller om hagesenter orgier som jeg bare kan drømme om. Jeg blir grønn av misunnelse når hun forteller om alle de spennende greiene man kan få kjøpt og om hvilke mengder man får for veldig lite penger. Historien sier ingenting om troverdigheten i denne fortellingen, for jeg har ikke sett det med egne øyne og mannen til venninnen min er ofte i nærheten når vi snakker sammen på telefonen. Jeg er usikker på om forholdet mellom mengde og pris justeres litt til ære for hans ører?

Det er to og et halvt år siden vi kjøpte Snickerboden. Det vil si at dette er den tredje høsten vi klargjør hytta og hagen for vinteren. Dette er også den tredje høsten min hollandske heltinne sender meg en stooooor pakke med blomsterløk i posten. Lilla jag elsker å få blomsterløk i posten!

 Det varmer et frossent høsthjerte bare å vite at disse tørre løkene skal blomste så fort våren et på vei.

Jeg glemte å stille klokken natt til søndag, og la meg nøye meg med å si at løkene kom i jorden tidligere enn planlagt den dagen;-)

Afrikaner på hybel.

I sommer kjøpte jeg en Afrikansk lilje. Den hadde nydelige blå blomster og passet perfekt inn i det blå bedet ved inngangsdøra. Jeg plantet den og var superfornøyd med mitt nye tilskudd til det botaniske miljøet i hagen min. Jeg levde noen dager i lykkelig naiv uvitenhet om at min nye venn ikke var en staude som ville leve og trives i årevis i vårt nordlige kolonihageklima. Min kloke og gode nabo opplyste meg derimot om det problemet som vi kaller frost og at afrikaneren min ikke ville overleve vinteren om jeg ikke tok hensyn til dens behov for en frostfri overvintring. Jeg har mange gode naboer i kolonihagen og de fleste av dem har mer kolonierfaring enn meg, slik får jeg god hjelp og gode råd på alle kanter. Som oftest hører jeg ikke på dem, men prøver på min egen måte for deretter å lære av mine egne feil. Til neste år vurderer jeg å ikke være så sta, men høre på ett og annet godt råd. Vi får se...

Naboen min har laget plantehybel i kjelleren og der hadde jeg tinget plass til Pelargoniaene mine. Som dere vet er det ingen mann i dette land som Pelargoniane mine redde kan - så jeg spurte henne om hun kunne ta afrikaneren i stedet.
Svaret jeg fikk: Her diskriminerer vi ingen, kom med Afrikaliljen;-) Synd med Pelargoniaene. Fra naboen

Og ikke nok med at hun passer på planten min, da jeg kom for å levere den fikk jeg jammen meg hjemmelaget sjokoladekake på kjøpet. Lilla jag elsker hjemmelaget sjokoladekake!

Ingen mann i dette land Pelagoniene mine redde kan.

Jeg innrømmer at jeg har hatt det travelt, at jeg har vært uoppmerksom og at flyttingen har hatt ubetinget førsteprioritet denne uken. Men ærlig talt, for en skuffelse å se mine elskede Pelagoier i en sånn forfatning. De som skulle få komme inn i varmen og overvintre trygt og godt enda en vinter. Jeg har sviktet dem og nå kan ingen redde dem. På den annen side, da jeg overvintret dem ifjor var det bare sang og glede helt til strømregningen kom. Da ble det brått slutt på sangen og jeg bestemte meg for aldri mer å overvintre noe som ikke tåler frost inne i hytta. Jeg kan jammen kjøpe mange nye planter til våren for det jeg har spart på at frosten tok disse...

Trist syn...

Skrekk og gru...

Lenge til noen skal sitte her og kose seg i solen mens det blomstrer på alle kanter...

Vemod og glede.

Vi har hatt årets siste overnatting i kolonihagen. For et par netter siden hentet vi Barte og overnattet for første gang i det nye vinterhiet. Vi har vært så mye og så lenge i kolonihagen at det var vedmodig å ikke skulle sove der lenger. Det er stusselig når alt er slukket og lukket. Alle tingene som gjør kolonihagelivet til kolonihageliv er pakket bort og ligger i dvale frem til neste vår. Vemodet varte imidlertid ikke særlig lenge, for gleden over den nye leiligheten er stor. Det skal gå fort å bli vant til tre ganger så stor plass, en maskin for et hvert behov, hundre kanaler på tv'n og vann. Varmt og kaldt rennende, deilig vann. Ja det skal gå fort, og det skal gå veldig bra kjenner jeg. Dessuten har jeg tenkt meg en tur innom kolonihagen på vei hjem fra jobb i morgen for jeg har noen tusen ting jeg ikke helt har rukket enda...

Nå er det lenge til noen kommer på besøk.

Ti tusen Tusenfryd.

Da jeg var barn og bodde sammen med mammaen og pappaen min i en by langt herfra pleide de å ta meg med til en park i nærheten. Denne parken hadde en dam med svaner og ender, en cafe med vafler og brus og en gressplen full av blomstrende Tusenfryd. Jeg elsket å være der, trolig mer på grunn av vaflene og svanene enn tusenfrydene, men jeg har alltid siden ønsket meg en blomstrende plen.

Så på forsommeren i år kjøpte jeg frø og sådde ca. tusen Tusenfrydfrø. Frøene er mikroskopisk små og plantene som kommer til er ikke noe særlig større. Det tok meg timer, dager og for å være helt ærlig uker å sette disse mikroskopiske greiene ned i plenen. Ikke nok med det, når jeg først hadde plantet dem forsvant de jo i gresset og var totalt usynlige. Og vi gikk på dem, tråkket på dem og glemte dem bort ettersom sommeren gikk.

Tusenfryd blomstrer på forsommeren og de man sår om våren skal ikke blomstre før neste sommer, så overraskelsen var stor da disse to bestemte seg for å glede meg med blomster i oktober. Det gir håp for min blomstende gressplen neste sommer...

elsker, elsker ikke, elsker, elsker ikke, elsker...

elsker, elsker, elsker, elsker, elsker, elsker, elsker...

Tøff i oktober!

Det er høst i kolonihagen og sesongen er definitivt over for i år. Jeg, Drømmeprinsen og Barte er snart de siste som bor her. Barte fryser på silkelabbene sine, Drømmeprinsen er lei av å bare ha en kanal på tv'n og jeg savner badet mitt. Vi flytter snart inn i nytt hjem og så fort malingen er tørr flytter vi herfra og inn i det som skal bli vinterhiet vårt. Men siden vi allikevel er her, skal dere få se noen tøffinger i oktober. Jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet ...

Fin og fjong hele høsten long.

 

Jeg elsker Pelagoniaene mine fordi det går ikke an å la det være.

 

Skjønner?

Hils på Donald Duck! Dette er mye blomst for pengene, den strutter og blomstrer hele sommeren.

Kinas gull lyser opp helt inn i min hage.

Høstanemonen er en av favorittene mine, her er en som synger på siste verset for denne gang...