Tante Johanne var alltid i godt humør og hun hadde et smil så bredt at det kunne romme flere verdensdeler. Hun hadde kritthvitt hår og hun var alltid positiv og blid. Det tok mange år, jeg var nesten voksen før jeg forstod at en del av de tilsynelatende velmenende kommentarene hennes nok en gang i mellom kunne ha en noe syrlig undertone.
Da hun døde var det ingen andre som ville ha det gammle symaskinbordet hennes så det fikk jeg arve. Bordet ble stående i kjelleren hos mine foreldre, årene gikk og jeg glemte hele arven min. Etter en oppryddning i fjord sommer fikk det gamle bordet nytt liv. Den gamle symaskinen gikk på dynga, bordet fikk en ny bordplate og nå har jeg malt det også kritthvitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar