Dager og uker gikk og store og små prosjekter i og utenfor hagen tok tiden min. En dag begynnte den ene klematisplanten og blomstre der den stod i potten sin og ventet tålmodig på å bli introdusert til sitt nye hjem. Da bestemte jeg meg for å legge alt annet til side og finne det perfekte nye hjemmet til disse nydelige skapningene.
Alt vel så langt. Jeg fant en fin fin plass og fikk drømmeprinsen til å plante dem der. Til slutt skulle jeg bare tvinne dem litt rundt for å få dem til å begynne å klatre. Det var da det skjedde. Jeg var litt for hardhendt og knakk hele planten med blomst og det hele. Om disse to vil hevne seg ved å sture i årevis så kan jeg godt forstå hvorfor.
Da er jeg glad de ikke er skriveføre. Det er nemlig mitt ansvar å rive clematis fra hverandre i hagesenteret der jeg jobber. Det går hardt for seg og jeg har overhodet ingen tro på at de kommer til å sture. Faktisk har de aller fleste planter godt av å bli klippet litt tilbake. Nydelig blomst, og dyktig fotograf.
SvarSlettJeg håper du har rett, her i huset bor det nemlig en som taler plantenes sak enten det er snakk om tynning eller beskjæring. Det nytter ikke hva hverken jeg eller naboene våre forteller ham. Han tror på fri utfoldelse-uansett!
SvarSlettOi, uffda. Da har han en lang vei å gå. Du får minne ham om at ute i naturen både toppes og beskjæres det ganske kraftig i form av beiting. Planter er som barn, de må oppdras litt ellers har de det ikke godt.
SvarSlett