Ring meg

Det står en telefonkiosk av den nostalgiske gamle sorten oppe på plassen midt i kolonihagen og jeg elsker den! Jeg ser for meg en tid da det var kø utenfor kiosken om kvelden. Jeg ser for meg de stille samtalene mellom noen som savnet hverandre i de lyse, lune sommerkveldene. Jeg ser for meg samtalene mellom bekymrede foreldre og tenåringer som nølende får prøve seg på egenhånd. Jeg ser for meg den dårlige samvittigheten til den som skulle ha vært på besøk, men som ikke rakk det i dag heller. Jeg ser for meg samtaler som aldri tok slutt og jeg ser for meg samtaler som ble brutt. Jeg ser for meg små glimt av store historier til mennesker jeg aldri har møtt. Og jeg elsker det fordi det gir meg muligheten til å skape mine egne.

Når jeg spinner inn i alle disse historiene kan jeg være så sentimental jeg bare vil, for jeg vet ingenting om hva som har blitt sagt. Jeg vet ikke hvem som har blitt glad og hvem som har blitt trist. Jeg vet ikke om noen har fått beskjeder som har forandret deres liv mens de har stått i den røde telefonkiosken midt på plassen, kanskje i øsende regn? Det eneste jeg vet er at telefonkiosken står der den alltid har stått og at ingen bruker den lenger. Den er fredet og den får være helt i fred.