Ti tusen Tusenfryd.

Da jeg var barn og bodde sammen med mammaen og pappaen min i en by langt herfra pleide de å ta meg med til en park i nærheten. Denne parken hadde en dam med svaner og ender, en cafe med vafler og brus og en gressplen full av blomstrende Tusenfryd. Jeg elsket å være der, trolig mer på grunn av vaflene og svanene enn tusenfrydene, men jeg har alltid siden ønsket meg en blomstrende plen.

Så på forsommeren i år kjøpte jeg frø og sådde ca. tusen Tusenfrydfrø. Frøene er mikroskopisk små og plantene som kommer til er ikke noe særlig større. Det tok meg timer, dager og for å være helt ærlig uker å sette disse mikroskopiske greiene ned i plenen. Ikke nok med det, når jeg først hadde plantet dem forsvant de jo i gresset og var totalt usynlige. Og vi gikk på dem, tråkket på dem og glemte dem bort ettersom sommeren gikk.

Tusenfryd blomstrer på forsommeren og de man sår om våren skal ikke blomstre før neste sommer, så overraskelsen var stor da disse to bestemte seg for å glede meg med blomster i oktober. Det gir håp for min blomstende gressplen neste sommer...

elsker, elsker ikke, elsker, elsker ikke, elsker...

elsker, elsker, elsker, elsker, elsker, elsker, elsker...