Lekestue

Jeg og bestevenninnen min vokste opp i et boligstrøk med enkle eneboliger og enda enklere hager. Dette var før interiør og hagefeberen inntok de tusen hjem.

Venninnen min var så heldig å ha et lekehus. Jeg tror det var faren hennes som hadde bygd det og det var grønnmalt akkurat som huset deres. Det hadde dør og vinduer og var stort nok til at vi kunne leke og være der inne. Jeg elsket å leke i lekehuset og jeg var grønn av misunnelse på venninnnen min som hadde sitt eget og faktisk var den som bestemte og hadde det siste og avgjørende ordet i alle våre små uenigheter og barnslige disputter. Det skal også sies at venninnen min hadde to eldre, og jeg to yngre brødre som også brukte lekehuset, om enn på en litt annen måte enn vi jentene.

Det var mye ståk og bråk med de guttene og jeg hadde en drøm om en gang å få min egen lekestue der jeg kunne regjere. Vinter og vår har kommet og gått mange ganger siden den gang og vi har alle blitt voksne. 

Nå har jeg fått kolonihagen og har endelig min egen lille lekestue. Den eneste jeg trenger å ta hensyn til her er Drømmeprinsen og han er ganske enkel å ha med å gjøre. Han kryper ikke ut og inn gjennom vinduene fordi det er morsommere enn å gå inn døra. Han tramper ikke rundt oppe på taket med full tyngde bare for å se om det tåler det. Han lusker ikke rundt utenfor bare for å skremme meg og han skriker aldri høyt og lenge bare fordi han kan sånn som jeg husker at disse brødrene våre gjorde.