Tulipankoden

Jeg har ikke klart å knekke tulipankoden. Tulipanene snakker et språk jeg ikke forstår og det virker helt tilfeldig for meg om og hvor og hvilke tulipaner som dukker opp når våren kommer. På en måte litt dårlig gjort å skylde på tulipanene når problemet trolig er min dårlige hukommelse.

Jeg klarer ikke huske hva jeg har plantet fra høst til vår og jeg forstår ikke hvorfor noen av dem ser ut til å komme igjen og igjen mens andre blomstrer og visner og forsvinner for godt.

Dette er maihagens smykker og jeg sender en takketanke til min venninne i Nederland som var forutseende nok til å sende meg en blomstrende pakke i posten en regntung dag forrige oktober.

Tulipanene hører hjemme i maihagen og det er jo spennende å ikke vite hva som venter og når dette er resultatet så klager ikke jeg...

Forglemmeiei

Jeg har mange favoritter blant blomstene i hagen min og det er helt umulig å skulle velge ut en blant dem alle. De tidlige blomstene gir en annen glede enn de sene og de store en annen glede enn de små. Staudene snakker for seg og sommerblomstene for seg.

Det jeg derimot kan si er at ingen av de andre snakker til meg som Forglemmeieienen gjør. Hver morgen når jeg står opp hvisker den god morgen. Om kvelden hvisker den stille god natt. Og hver gang jeg går forbi hører jeg den si: Tenk på meg, husk på meg, forglem meg ei...

Alene hjemme

Når vi reiser bort sørger vi alltid for det beste for Barte. Hun får være hos svigers i landlige omgivelser med ubegrenset tilgang på livets goder for en katt i sin beste alder.


Hagen derimot må være alene hjemme, den må klare seg med det som måtte komme av regn og vind, sol og varme.


Ugresset elsker å være alene hjemme, det er som tenåringer som på lånt tid får utfolde seg uten grenser, ta over og endelig styre sin egen verden...


De veloppdragne og bortskjemte krukkeblomstene derimot, henger fort med nebbet og klager på manglende service. De stikker hodene sine sammen og hvisker om at det er for varmt, for kaldt, for vått, for tørt...

Staudene ser ut til å være likegyldige til om jeg kommer eller går, de styrer seg selv og der går livet sin vante gang uten for mye om og men. Ferietid eller ikke, det er på en måte ikke deres sak...

When in Rome, do as the romans

Lilla jag er en liten prikk. Tusen på tusen års historie tar nesten pusten fra meg. Hvor enn jeg snur meg og hvor enn jeg ser får jeg øye på den ene bygningen mer overveldende enn den forrige fontenen, kirken, statuen og piazzaen.

Midt i all denne historien bor det vanlige mennesker som lever sine vanlige liv med sine vanlige sorger og gleder. De bor her sammen med sine små hunder og kjører rundt i sine små biler og kjøper sine bitte små klær. Trolig for å spare litt plass til alle turistene som så gjerne vil ta del i en bit av deres hverdag og deres historie.

To av disse turistene er Lilla jag og Drømmeprinsen (kartleseren) som lever det gode liv i Roma. Vi trasker rundt og lar oss begeistre og overvelde. Vi har kjøpt bittesmå klær i kjempestore størrelser, vi har spist godt og sovet godt. Vi nyter solen og oppholder oss i skyggen, akkurat som romerne gjør det. Drømmeprinsen blir sentimental av historiens sus og jeg blir ydmyk av tanken på alle de skjebnene denne byen har rommet.

Når alt er så stort føler jeg meg så liten, men med vinduene på vidt gap blander våre lyder seg med lydene fra byen og alt henger sammen på et vis...

Den evige stad

Drømmeprinsen og Lilla jag er tilbake i Den evige stad. Vi var her på bryllupsreise da vi var nygifte. Det var verdens mest romantiske ferie om du ser bort i fra  føtter så såre at det i et svakt øyeblikk virket forlokkende å kappe dem av.

Det har rennt mye vann gjennom elven Tiber siden sist vi var her, men Den evige vandrers stad er like overveldende vakker nå som da.

 

Alle veier fører til Rom

Kolonihagen vår ligger midt i byen og en eller annen kjent arkitekt har tegnet mange av bygårdene som ligger i området rundt og er så typiske for denne delen av byen. Det er veldig pinlig at jeg ikke husker hva han heter, men til mitt forsvar er jeg til gjengjeld veldig glad i hans arbeid og de karakteristiske buede portrommene han ble så kjent for. 

Det er fint å se buene fra kolonihagen og det er fint å se kolonihagen gjennom buene. Byen og hagen lever i fred og harmoni og det er fint å se kontrastene gli inn i hverandre uten at den ene tar glansen fra den andre. 

Jeg og Drømmeprinsen har jukset litt og tatt en uke ferie før ferien. Vi reiser fra hytte og hage til romantiske Roma på en liten sommerferie mens vi venter på sommeren. Jeg forbereder meg altså på store arkitektoniske og kulturelle intrykk, derfor min store interesse for arkitekturen i nærmiljøet i dag.

Løvejakt

Da jeg våknet i dag tidlig tenkte jeg med stor optimisme at dette var dagen for å utrydde alle Løvetannene i hagen. Jeg må ha vært totalt bedøvet av søvn og søte drømmer, for jeg var helt overbevist om at jeg kom til å klare det jeg hadde satt meg fore som dagens oppgave. -Helt til jeg kledde på meg og gikk ut på slagmarken. Jeg hadde helt glemt hvor mange de gule soldatene var og jeg hadde helt glemt hvor dypt og hardt de sitter.

Jeg gikk i gang med å kjempe et slag jeg aldri kunne vinne, med stor tro og enda større pågangsmot satte jeg i gang med utryddingen. Så ble jeg sulten, så ringte telefonen, så fikk jeg besøk, så ble jeg sulten igjen, så måtte jeg hvile litt etter maten. Tror ikke Løvetannene har hatt følelsen av å ha vært i overhengende fare i dag. Og sannheten er at det har de ikke heller.

Jeg kommer trolig aldri til å komme på skuddhold på en eneste en av de dypeste løvetannrøttene, men dette har vært en fantastisk forsommersøndag og jeg tar nederlaget med knusende ro.