Rødme

Litt ungdommelig og uskyldig rødme er bare kledelig og det er ingenting som er mer sjarmerende.

 

 

 

Venner

I hagen som ellers i livet gjelder det å omgi seg med gode venner. Gode venner er gull verd, tryggheten i en gammel venn og spenningen ved en ny. Hele livet handler om relasjoner som kommer og går og forandrer seg i takt med livets gang.

I en knøttliten hage er det avgjørende å omgi seg med gode venner. Her er ikke plass til overfladiske bekjentskaper og solskinnsvenner som forsvinner den dagen livet viser seg fra skyggesiden.

Det er lett å få nye venner i kolonihagen. Det er de pelskledde dyrene som er gode å ta på, de spiselige fruktene som er gode å smake på, de vakre blomstene som er fine å se på, krydderurtene som er gode å lukte på og selvfølgelig menneskene det er hyggelig å snakke med.

Min aller nyeste venn ser dere bilde av under. Hun er vakker å se på og vi trives godt i hverandres selskap selv om vi ikke kjenner hverandre så godt enda. Bare tiden vil vise om dette er et vennskap som består...

Lekestue

Jeg og bestevenninnen min vokste opp i et boligstrøk med enkle eneboliger og enda enklere hager. Dette var før interiør og hagefeberen inntok de tusen hjem.

Venninnen min var så heldig å ha et lekehus. Jeg tror det var faren hennes som hadde bygd det og det var grønnmalt akkurat som huset deres. Det hadde dør og vinduer og var stort nok til at vi kunne leke og være der inne. Jeg elsket å leke i lekehuset og jeg var grønn av misunnelse på venninnnen min som hadde sitt eget og faktisk var den som bestemte og hadde det siste og avgjørende ordet i alle våre små uenigheter og barnslige disputter. Det skal også sies at venninnen min hadde to eldre, og jeg to yngre brødre som også brukte lekehuset, om enn på en litt annen måte enn vi jentene.

Det var mye ståk og bråk med de guttene og jeg hadde en drøm om en gang å få min egen lekestue der jeg kunne regjere. Vinter og vår har kommet og gått mange ganger siden den gang og vi har alle blitt voksne. 

Nå har jeg fått kolonihagen og har endelig min egen lille lekestue. Den eneste jeg trenger å ta hensyn til her er Drømmeprinsen og han er ganske enkel å ha med å gjøre. Han kryper ikke ut og inn gjennom vinduene fordi det er morsommere enn å gå inn døra. Han tramper ikke rundt oppe på taket med full tyngde bare for å se om det tåler det. Han lusker ikke rundt utenfor bare for å skremme meg og han skriker aldri høyt og lenge bare fordi han kan sånn som jeg husker at disse brødrene våre gjorde.

 

 

Melding fra meteorologisk institutt

Dagens Aftenposten hadde en helsides vær-rapport side.Vakthavende statsmeteorolog Laila Fodnes Sidselrud kunne blandt annet opplyse om at det er ingen grunn til å frykte for at vekster i bed og krukker vil bli truet av langvarig tørke.

Takk for opplysningen!

På kanten

For en gangs skyld har jeg kjøpt et produkt som jeg håper ikke holder produsentens garanti. Jeg har i lang tid vært i markedet for å kjøpe kantskillere til blomsterbedene mine. Mange ganger hver sesong har jeg ligget på alle fire med rumpa i været og skåret hardt tilbake på en gressplen som stadig presser seg innover i blomsterbedene mine.

Jeg har ikke hatt så lyst på de grønne plasttingene som finnes i enhver hage, og ikke hatt råd til de fancy som de har vist på "Grønn glede" denne sesongen. Lykken var stor da jeg fant disse i sink som ser litt sprekere ut enn plastvarianten og ikke koster skjorta.

Jeg tenkte de ville bli ekstra fine etter ett års tid i vær og vind når de hadde rustet litt og så litt slitte ut. Jeg ble skuffet da jeg så at produsenten garanterer at dette produktet er rustfritt. Jammen ikke lett å gjøre alle tilfreds;-)

Sim salabim

Jeg vil tro at enhver tryllekunstner med respekt for seg selv ville gi hva som helst for å toppe dette trikset. Det er helt magisk hvordan disse små knoppene kan romme store runde baller av blå blomster.

Denne afrikanske liljen har overvintret i kjellerboden til snille Pernille og både hun og jeg er over oss av begeistring for at den har overlevd og blomstrer så villig i år igjen.

Halvtam

Vi kom over dette fine buret. Det er akkurat passe stort til meg, men heldigvis er jeg tam nok til at jeg kan gå fritt rundt omkring på egenhånd. Jeg finner veien hjem når jeg har vært ute og jeg er ikke til skade for meg selv eller andre og trenger derfor ikke bur av den grunn heller.

Villrosen vår derimot er ikke tam, den vokser litt i overkant villig på svært begrenset plass. Den kunne godt trenge en oppstrammer av et eller annet slag og nå har vi satt den i bur i et forsøk på å temme den. Moralen i å putte levendevesener i bur kan vel diskuteres, men resultatet ble i dette tilfellet meget tilfredsstillende.