Ny vår

Barte har blitt 11 år, og jeg har lenge vært innstilt på at hun er på vei inn i livets høst. I vinter var det ikke mye sprut igjen i henne, hun kunne sove nesten hele døgnet i strekk, ville knapt sitte i vinduskarmen for å kikke ut og det kom ikke på tale å bevege seg utenfor døra. Hun spiste til og med mindre enn vanlig og ble litt mindre tykk enn hun pleier å være. Jeg var med andre ord meget bekymret.

Nå er jeg derimot ikke det minste bekymret lenger. Etter at vi kom til kolonihagen har hun fått en ny vår. Da jeg kom hjem i går satt hun blid og fornøyd oppe på taket. Hun har kommet rekende hjem etter slosskamp med nabokatten og tappert slikket sine sår. Hun har klatret til topps i alle trær og fanget både fugler og mus (selv om hun ikke får lov). Hun har til og med skremt livet av en voksen mann.

Alt jeg kan se tyder på at hun nyter pensjonisttilværelsen og at hun har mange gode år igjen.

 

På rømmen

Denne ugressklokken har unsluppet mitt skarpe blikk og alle sikkerhetsrutiner har sviktet. Jeg røsker dem vanligvis opp så snart de stikker hodet opp i frisk luft, og aldri før har det skjedd at en av dem har stått i blomst i min hage. Denne har overrumplet og lurt meg og jeg må tydligvis stramme inn på rutinene for å unngå at en lignende episode skal oppstå i fremtiden.

Et blad jeg leste hadde en repotasje om spiselig ugress og denne ble trukket frem som en favoritt på grunn av sine nydelige velsmakende og frodige røtter. Jeg mister matlysten bare ved å tenke på det og nåde den som tør å påstår at denne er vakker...

 

Rødme

Litt ungdommelig og uskyldig rødme er bare kledelig og det er ingenting som er mer sjarmerende.

 

 

 

Venner

I hagen som ellers i livet gjelder det å omgi seg med gode venner. Gode venner er gull verd, tryggheten i en gammel venn og spenningen ved en ny. Hele livet handler om relasjoner som kommer og går og forandrer seg i takt med livets gang.

I en knøttliten hage er det avgjørende å omgi seg med gode venner. Her er ikke plass til overfladiske bekjentskaper og solskinnsvenner som forsvinner den dagen livet viser seg fra skyggesiden.

Det er lett å få nye venner i kolonihagen. Det er de pelskledde dyrene som er gode å ta på, de spiselige fruktene som er gode å smake på, de vakre blomstene som er fine å se på, krydderurtene som er gode å lukte på og selvfølgelig menneskene det er hyggelig å snakke med.

Min aller nyeste venn ser dere bilde av under. Hun er vakker å se på og vi trives godt i hverandres selskap selv om vi ikke kjenner hverandre så godt enda. Bare tiden vil vise om dette er et vennskap som består...

Lekestue

Jeg og bestevenninnen min vokste opp i et boligstrøk med enkle eneboliger og enda enklere hager. Dette var før interiør og hagefeberen inntok de tusen hjem.

Venninnen min var så heldig å ha et lekehus. Jeg tror det var faren hennes som hadde bygd det og det var grønnmalt akkurat som huset deres. Det hadde dør og vinduer og var stort nok til at vi kunne leke og være der inne. Jeg elsket å leke i lekehuset og jeg var grønn av misunnelse på venninnnen min som hadde sitt eget og faktisk var den som bestemte og hadde det siste og avgjørende ordet i alle våre små uenigheter og barnslige disputter. Det skal også sies at venninnen min hadde to eldre, og jeg to yngre brødre som også brukte lekehuset, om enn på en litt annen måte enn vi jentene.

Det var mye ståk og bråk med de guttene og jeg hadde en drøm om en gang å få min egen lekestue der jeg kunne regjere. Vinter og vår har kommet og gått mange ganger siden den gang og vi har alle blitt voksne. 

Nå har jeg fått kolonihagen og har endelig min egen lille lekestue. Den eneste jeg trenger å ta hensyn til her er Drømmeprinsen og han er ganske enkel å ha med å gjøre. Han kryper ikke ut og inn gjennom vinduene fordi det er morsommere enn å gå inn døra. Han tramper ikke rundt oppe på taket med full tyngde bare for å se om det tåler det. Han lusker ikke rundt utenfor bare for å skremme meg og han skriker aldri høyt og lenge bare fordi han kan sånn som jeg husker at disse brødrene våre gjorde.

 

 

Melding fra meteorologisk institutt

Dagens Aftenposten hadde en helsides vær-rapport side.Vakthavende statsmeteorolog Laila Fodnes Sidselrud kunne blandt annet opplyse om at det er ingen grunn til å frykte for at vekster i bed og krukker vil bli truet av langvarig tørke.

Takk for opplysningen!

På kanten

For en gangs skyld har jeg kjøpt et produkt som jeg håper ikke holder produsentens garanti. Jeg har i lang tid vært i markedet for å kjøpe kantskillere til blomsterbedene mine. Mange ganger hver sesong har jeg ligget på alle fire med rumpa i været og skåret hardt tilbake på en gressplen som stadig presser seg innover i blomsterbedene mine.

Jeg har ikke hatt så lyst på de grønne plasttingene som finnes i enhver hage, og ikke hatt råd til de fancy som de har vist på "Grønn glede" denne sesongen. Lykken var stor da jeg fant disse i sink som ser litt sprekere ut enn plastvarianten og ikke koster skjorta.

Jeg tenkte de ville bli ekstra fine etter ett års tid i vær og vind når de hadde rustet litt og så litt slitte ut. Jeg ble skuffet da jeg så at produsenten garanterer at dette produktet er rustfritt. Jammen ikke lett å gjøre alle tilfreds;-)