Hrmmph

Når jeg leker i hagen min liker jeg at det er små gledelige overraskelser som dukker opp rundt meg. Jeg liker det når hagearbeidet gir meg påfyll av dopamin og hva det nå heter som gjør meg så glad. Ikke adrenalin fordi jeg blir sint og dypt fortvilet.


I løpet av de årene hagen ble forsømt, overtok ugressklokkene kontrollen over all tilgjengelig plass i hagen og de har ingen planer om å gi fra seg makten uten kamp. Det har vært en utmattende og langvarig krig og den er ennå ikke over. Siden dette er desperate tider kreves det desperate tiltak og selv om det ikke ser pent ut og sikkert er siste utvei, bestemte jeg meg i vår for å prøve kvelningsmetoden. Jeg var ikke stolt av meg selv, men jeg så ingen annen utvei. Det var enten dem eller meg.


Nå ser det ut som om det blir dem og ikke meg. De ser ut til å ta rotta på meg igjen, de går under huden på meg og psyker meg ut. Her en natt drømte jeg at det vokste ugressklokker ut av ørene på Drømmeprinsen og hva enn jeg lirket og pirket og røsket og dro var det umulig å få dem løs.


Enkel hverdagspsykologi og en viss selvinnsikt sier meg at det er på tide å senke kravene. Slappe av. Lese en bok. Dovne meg i sola. Invitere noen på middag. Ringe en venn;-)