Jordisk gods

I min stadige søken etter små gleder i livet gjelder det å holde øynene åpne. Små gleder kan dukke opp på de mest uventede steder. I hele vinter har jeg tatt bussen frem og tilbake til jobb og hver eneste dag har jeg sett på denne bilen som står parkert i veikanten. Det har snødd og blitt brøytet, det har vært mildt og blitt kaldt igjen, det har snødd igjen og bilen har stått like støtt. Nå har den frosset fast inni en enorm isklump og kan trolig ikke rikkes på før isen smelter...

Lenge har jeg følt medlidenhet, i ukesvis har jeg hatt sympati med denne bileieren. En dag på vei hjem satt jeg på bussen og klarte ikke holde følelsen av glede tilbake lenger.  Jeg gledet meg over at det ikke er jeg som er eier av en bil som står parkert i veikanten inne i en diger isklump og ikke kan flyttes før den smelter løs.

Desssutten er jeg helt sikker på at jeg ikke er alene om å glede meg sykt mye til våren - om enn av en litt annen grunn er jeg helt sikker på at eieren av denne bilen gleder seg minst like mye som meg til at snøen skal bli borte.

Jeg er glad ikke dette er min bil, men som jeg ønsker meg en ny sykkel når våren endelig kommer...