Sim salabim

Jeg vil tro at enhver tryllekunstner med respekt for seg selv ville gi hva som helst for å toppe dette trikset. Det er helt magisk hvordan disse små knoppene kan romme store runde baller av blå blomster.

Denne afrikanske liljen har overvintret i kjellerboden til snille Pernille og både hun og jeg er over oss av begeistring for at den har overlevd og blomstrer så villig i år igjen.

Halvtam

Vi kom over dette fine buret. Det er akkurat passe stort til meg, men heldigvis er jeg tam nok til at jeg kan gå fritt rundt omkring på egenhånd. Jeg finner veien hjem når jeg har vært ute og jeg er ikke til skade for meg selv eller andre og trenger derfor ikke bur av den grunn heller.

Villrosen vår derimot er ikke tam, den vokser litt i overkant villig på svært begrenset plass. Den kunne godt trenge en oppstrammer av et eller annet slag og nå har vi satt den i bur i et forsøk på å temme den. Moralen i å putte levendevesener i bur kan vel diskuteres, men resultatet ble i dette tilfellet meget tilfredsstillende.  

 

Sjel, språk og rettigheter

Dersom planter hadde hatt sjel og språk og rettigheter som mennesker har, og til dels også dyr, så er jeg redd noen av mine ville sendt inn skriftlig klage på det stellet de har fått etter at de kom hit til Snickerboden. På en "fordi- jeg -faktisk -fortjener- det- tur" til Plantasjen for en tid tilbake kjøpte jeg to nydelige klematis. Da jeg kom hjem, så jeg fort at de ikke kom til å passe der jeg hadde sett for meg at jeg ville plante dem.

Dager og uker gikk og store og små prosjekter i og utenfor hagen tok tiden min. En dag begynnte den ene klematisplanten og blomstre der den stod i potten sin og ventet tålmodig på å bli introdusert til sitt nye hjem. Da bestemte jeg meg for å legge alt annet til side og finne det perfekte nye hjemmet til disse nydelige skapningene.

Alt vel så langt. Jeg fant en fin fin plass og fikk drømmeprinsen til å plante dem der. Til slutt skulle jeg bare tvinne dem litt rundt for å få dem til å begynne å klatre. Det var da det skjedde. Jeg var litt for hardhendt og knakk hele planten med blomst og det hele. Om disse to vil hevne seg ved å sture i årevis så kan jeg godt forstå hvorfor.

Forsømt

Se på bildene nedenfor og gjett hva dette skulle ha blitt. Jeg vil tro at rød solhatt kommer ganske langt ned på listen over forslag, og det synes jeg ikke er det minste rart - for her er det ikke mye som minner om hva som skulle ha blitt.

Det har vært MYE regn i det siste og jeg er ingen stor fan av hagearbeid i regnvær. Konsekvensene av mye regn og lite hagearbeid kan som dere ser gi noen uventede og stygg-pene konsekvenser. Når man er et bitte lite rød solhatt frø og ingen passer på har man ikke store sjanser i dette livet...

Det enkle er ofte det beste

Jeg kjøper alltid store mengder med frø til alskens eksotiske greier som aldri ser dagens lys. Det er selvfølgelig et lite nederlag når jeg ikke får dem til å spire, men så fort butikkene og hagesentrene vifter fristelsene sine under nesa på meg så er alle frøene glemt og nederlagene fortrengt.
Det er allikevel en trøst å vite at blomkarsene aldri svikter meg. De er ikke eksotiske eller elegante eller på noe annet vis fancy, men noen ganger er faktisk det enkle det beste. Disse har vært mine trofaste følgesvenner fra den dagen jeg fikk min første lille leilighet med balkong. Hvert år må jeg ha en krukke eller to og følge dem fra første spire. Det er morsomt med noen som er så voksevillige og blomstringsvillige som dem i hytteveggen.

Husmorrevolusjon

Inntil i går har vi kun hatt utlagt vann. Kaldt og klart og friskt og godt, men det befant seg altså ute og ikke inne. Som med alle prosjekter som skal planlegges, godtas og gjennomføres her i Snickerboden, så må de gjennom nåløyet for godkjenning og lommeboken for utføring. Disse faktorene gjør at enkelte ting tar tid. Det kan være vanskelig å velge seg en ting, når det innebærer å velge bort en annen.


Etter lang tids grubling og sparing gikk til slutt ønsket om innlagt kaldt og varmt vann av med årets seier. Den store lykken var at da avgjørelsen endelig ble tatt var rørleggeren på pletten med det samme. Nå har han jobbet flittig i to dager og nå har vi både varmt og kaldt vann på kjøkkenet!


Nå har jeg store planer om å bli en bedre husmor. Jeg skal utvide mine kokkekunster og det skal bli skinnende rent der solen aldri skinner. Jeg skal gå med kjole hver eneste dag og være uthvilt og blid hver ettermiddag når min mann kommer sliten hjem fra arbeidet. Jeg skal leve i 50 tallets husmorverden og glede meg over fremskrittet. Så lenge det har nyhetens interesse...

En annnen verden

Når jeg går inn porten til kolonihagen så kommer jeg inn i en annen verden. Det er helt andre ting som opptar tid og tanker her inne enn der ute. Alt går litt saktere, andre ting er viktige og alt er roligere enn ellers. Her finnes ikke støy og ståk og det er ikke så nøye om man er bustete på håret eller tilfeldigvis har hull i en sokk. Det kan ta timesvis å gjøre de enkleste små ting fordi det kom noen forbi som hadde tid til en prat over gjerdet. På fridager uten planer kan det være umulig å komme seg ut porten. Da er det som om å bli bedøvd og behagelig likegyldig til alt som foregår i verden utenfor.
Heldigvis er mobiltelefoner, tv og internett en selvfølgelig nødvendighet for oss som tross alt er moderne mennesker. Ellers er jeg redd vi kunne mistet kontakten med omverdenen i løpet av sommermånedene her inne.

Jeg gynger meg monotont gjennom nyhetene hver eneste kveld, og til og med de virker mindre brutale herfra. Det kan muligens ha noe med at TVen er knøttliten og ikke rommer like mye trist som den store vi har hjemme?

To plant a garden

"To plant a garden is to believe in tomorrow."

Engelsk ordtak.

Hrmmph

Når jeg leker i hagen min liker jeg at det er små gledelige overraskelser som dukker opp rundt meg. Jeg liker det når hagearbeidet gir meg påfyll av dopamin og hva det nå heter som gjør meg så glad. Ikke adrenalin fordi jeg blir sint og dypt fortvilet.


I løpet av de årene hagen ble forsømt, overtok ugressklokkene kontrollen over all tilgjengelig plass i hagen og de har ingen planer om å gi fra seg makten uten kamp. Det har vært en utmattende og langvarig krig og den er ennå ikke over. Siden dette er desperate tider kreves det desperate tiltak og selv om det ikke ser pent ut og sikkert er siste utvei, bestemte jeg meg i vår for å prøve kvelningsmetoden. Jeg var ikke stolt av meg selv, men jeg så ingen annen utvei. Det var enten dem eller meg.


Nå ser det ut som om det blir dem og ikke meg. De ser ut til å ta rotta på meg igjen, de går under huden på meg og psyker meg ut. Her en natt drømte jeg at det vokste ugressklokker ut av ørene på Drømmeprinsen og hva enn jeg lirket og pirket og røsket og dro var det umulig å få dem løs.


Enkel hverdagspsykologi og en viss selvinnsikt sier meg at det er på tide å senke kravene. Slappe av. Lese en bok. Dovne meg i sola. Invitere noen på middag. Ringe en venn;-)

Elsker, elsker ikke...

Prestekragene er det mest elskelige ugresset jeg kan tenke meg. De kommer opp over alt her og jeg luker bort en del av dem, men hvert år må jeg ta vare på noen tuster. Den gamle tradisjonen med å plukke dem fra hverandre i elsker, elsker ikke, elsker, elsker ikke sitter fast i øynene mine når jeg ser på dem. Det er mange år siden sist jeg fristet sjebnen med å plukke dem fra hverandre for å finne svar. Nå minner de meg heller om hvor heldig jeg har vært som har funnet kjærligheten i en verden som holder på å gå av hengslene.

Jeg håper den dagen aldri kommer hvor jeg våkner opp og tar det som en selvfølge at jeg er elsket. Jeg håper aldri dagen kommer hvor jeg trenger å plukke fra hverandre en prestekrage for å få svar på spørsmål om kjærligheten. Jeg vet at jeg aldri kommer til å glemme hvor skjørt all ting er.

Ring meg

Det står en telefonkiosk av den nostalgiske gamle sorten oppe på plassen midt i kolonihagen og jeg elsker den! Jeg ser for meg en tid da det var kø utenfor kiosken om kvelden. Jeg ser for meg de stille samtalene mellom noen som savnet hverandre i de lyse, lune sommerkveldene. Jeg ser for meg samtalene mellom bekymrede foreldre og tenåringer som nølende får prøve seg på egenhånd. Jeg ser for meg den dårlige samvittigheten til den som skulle ha vært på besøk, men som ikke rakk det i dag heller. Jeg ser for meg samtaler som aldri tok slutt og jeg ser for meg samtaler som ble brutt. Jeg ser for meg små glimt av store historier til mennesker jeg aldri har møtt. Og jeg elsker det fordi det gir meg muligheten til å skape mine egne.

Når jeg spinner inn i alle disse historiene kan jeg være så sentimental jeg bare vil, for jeg vet ingenting om hva som har blitt sagt. Jeg vet ikke hvem som har blitt glad og hvem som har blitt trist. Jeg vet ikke om noen har fått beskjeder som har forandret deres liv mens de har stått i den røde telefonkiosken midt på plassen, kanskje i øsende regn? Det eneste jeg vet er at telefonkiosken står der den alltid har stått og at ingen bruker den lenger. Den er fredet og den får være helt i fred.

Naturens gang

Jeg opphevet Barte sin husarrest og tapte kampen mot naturen. Nå må jeg legge meg med vissheten om at jeg og Barte har et fugleliv på samvittigheten. Jeg hater naturens gang!

Husarrest

Barte har husarrest. Hun har ikke gjort noe galt-enda, men siden jeg ikke tåler å være vitne til naturens gang handler vi etter føre var prinsippet i denne kritiske perioden.

Krisen innebærer at et kjøttmeispar har valgt å bosette seg og stifte familie i et hull i stammen på naboens frukttre. Det er forsåvidt vel og bra, problemet er at google annbefaler kjøttmeiser å bosette seg ca fire meter over bakken for å unngå store farer i kjøttmeisverden. Farer som for eksempel Barte. Jeg tar det som en selvfølge at dette paret er meget uerfarne førstegangsforeldre for de har tydeligvis ikke forstått dette med at fugler holder seg i høyden og vi andre roter rundt nede på bakken. Redet deres befinner seg nemlig ca 40 cm over bakken. Hvor dum kan en fugl egentlig bli?

Alle som kjenner meg vet at jeg elsker Barte. Jeg kan ikke tenke meg et liv uten pusekosen og den silkemyke pelsen hennes. Jeg elsker henne når hun maler, når hun mjauer, når hun aktivt deltar i daglige gjøremål, når hun sover så tungt som om i koma og snorker som en voksen mann. Jeg vet at hun er et rovdyr, jeg bare later som om det ikke er tilfelle og gir henne hermetisk tunfisk for å stagge instinktene hennes.

Her om dagen kom jeg hjem fra jobb og fannt henne stående foran naboens frukttre med labben sin godt inne i hulrommet hvor fuglungene bor. Det er i akkurat passe høyde for en doven og mett huskatt på jakt etter litt enkel moro uten for store anstrengelser.

Alle som kjenner meg vet at jeg ikke kan være vitne til at fuglunger blir spist og at mamma og pappakjøttmeiser blir sittende igjen alene uten å få se sine små vel ut i verden. Så i påvente av at ungene skal forlate redet har Barte husarrest uten at det ser ut til å plage henne det aller minste.

Vanntett

Når er det lov til å klage på været? Er det lov når regnet bøtter ned dag ut og dag inn uten stans og det er sommer og endelig helg og tid til å være ute? Er det lov når plantene mine drukner og alle halvferdige prosjekter forblir akkurat det - halvferdige?

Er det lov når Dronning Ingrid går fra å være kongelig blek til å være sykelig blek eller når sukkulentene mine som tilogmed bor under tak får for mye vann?

Litt for mange år i speideren har gjort meg allergisk mot å bli våt. Jeg har prøvd å skjule dette i årevis for ikke å virke pinglete men nå har jeg kommet ut av skapet og innrømmer endelig at jeg ikke lenger er vanntett. Blir jeg våt så blir jeg sur. Sorry, men sånn er det bare.

What you see is what you get

Både godt og vondt man snubler over her i livet kan komme i mange former og farger, og ting er ikke alltid hva de gir seg ut for å være.

Akeleiene har mange ansikter. Alle er de vakre og alle er de akkurat hva de gir seg ut for å være. What you see is what you get. Enklere blir det ikke.

Kjærlighet ved første blikk

Da vi overtok hagen var det kun to stauder som hadde overlevd årevis med vanskjøtsel. Den ene var en akeleie og den andre var en astilbe. Jeg liker ikke astilber spesielt godt, men jeg har stelt den like godt som alle de andre. Det rare er at stellet mitt har tatt livet av astilben, det kan se ut som om jeg har kvalt den med min omsorg. Akeleiene derimot ser ut til å elske min oppmerksomhet og de strutter av liv og lyst.

Det var kjærlighet ved første blikk mellom meg og akeleiene siden de ønsket oss så varmt velkommen til hagen. Siden da har jeg fått noen herfra og derfra og funnet noen andre her og der.

Disse vidundrene kommer jeg trolig aldri til å få nok av!

Brick

Jeg tullet ikke da jeg sa jeg var inspirert. Jeg var helt alvorlig da jeg snakket om å grave og mure og snekre og plante. Drømmeprinsen var kanskje ikke helt klar over at jeg var så inspirert at han måtte jobbe som et svin sammen med faren min hele helgen.

Resultatet er nå en fix ferdig støttemur. Vi har brutt en av naturlovene og satt opp en stødig og solid mur uten å mure og alt ble gjort på en eneste dag. Nå går jeg rundt her og inspirerer andre til også å sette opp stødige gode støttemurer uten å mure. Litt irriterende kanskje med folk som er så inspirerte. Tror jeg holder hviledagen hellig i morgen før jeg inspirerer på meg både familie og venner.

-Så får heller Maxbo stå for å utvikle flere produkter som bryter med naturlovene. Kanskje de neste år har opphevd tyngdekraften eller fått griser til å fly...

Inspirert

Jeg synes ofte det kan være avslappende og hyggelig å sitte ned med et hage eller interiørblad for å finne ro og hvile. Idag har jeg bladd gjennom en hel sesong blader av ulikt slag på leting etter en artikkel jeg vet jeg har lest, og som jeg veldig gjerne skulle lest igjen. Jeg har ikke funnet den, men jeg har funnet så mange andre - og jeg er så inspirert at det klør. Dette har på ingen måte vært avslappende, for nå vil jeg bare grave og mure og snekre og plante...