Problemløseren

Gravmyrten trives i hagen min. Den tåler skygge og frost, dekker bakken og vokser tett nok til at den og jeg i samarbeid kan holde det slemme ugresset tilbake. Legg merke til den nøkterne og realistiske tilnærmingen, denne gangen tar jeg nemlig ikke lett på det.

Avsted til Plantasjen for å kjøpe skjønne blåblomstrende problemløsere.

Nok er nok er nok

Alle hager har vel et problemområde eller to vil jeg tro. Jeg tror på åpenhet og innrømmer gladelig at jeg har minst to. Dagens problem ligger i skyggen og ugresset har vokst vilt her i en hel generasjon. Jeg har prøvd å fjerne det og jeg hadde i lang tid en plan jeg trodde var en vanntett løsning på mitt problem.  Jeg ønsket meg ville og frodige vintergrønne eføy som skulle trives i skyggen, dekke bakken, gi nytt liv og kvele alt ugresset.


Det eneste problemet jeg har hatt i forhold til min vanntette plan, er at den har vært lekk som en sil. Eføyen har ikke trivdes, ugresset har ikke blitt kvalt og de vintergrønne vidundrene har frosset i hjel en, to, tre, vintre på rad til tross for at jeg har lagt en dyne av blader over dem hver høst og passet på helt til snøen har kommet.

Nå har jeg bestemt meg for å gi opp. Nok er nok er nok.

Full fres

Det er full fres i hagen, for en måned siden syntes jeg våren var den fineste tiden på året, nå synes jeg forsommeren er den fineste tiden på året(en kvinnes privilegium er å ha lov til å ombestemme seg et ubegrenset antall ganger, hvilket jeg stadig benytter meg av).

Selv om hagen min er knøtt liten og det nødvendigvis begrenser seg hva som finnes av botaniske vidundre her, så er det nye ting å glede seg over hver dag. -Og det som sto i knopp i går, står i full fyr i dag... 

Pene peoner

Dette er et sitat fra et hageblad jeg nettopp har lest; "Den uken trepeonen er på sitt aller vakreste, tar kineserne fri fra sine mange daglige gjøremål for å sitte og beundre det blomstrende kunstverket."

Mine peoner er ikke trepeoner, kun helt vanlige pene peoner, og jeg kunne vel ikke spandert en hel uke fri kun på dem uansett. Slik som saken står akkurat nå blir det trolig ikke en liten halvtime fri engang om målet skulle være å beundre deres blomsterprakt.

Alle naboene har peonknopper på bristepunktet mens mine er små som erter og harde som stein. Det er ganske unge planter, jeg satte ned knoller for tre somre siden, så jeg har fortsatt et håp om at også jeg et år kan ta litt fri fra mine mange daglige gjøremål for å sitte og beundre det blomstrende kunstverket...

Veggpryd

Det er alltid hyggelig å ta med reiseminner hjem fra ferie, og av og til kan man være så heldig å komme over en og annen lokal godbit.

Påsken for noen år siden var vi på ferie i Skagen. Dette ble en veldig spesiell ferie for oss og jeg er veldig glad for å ha disse varige og godt synlige minnene fra akkurat denne turen. Bildene var en del av en kampanje i regi av turistkontoret i Skagen. Akkurat denne våren hang de rundt omrking i byen. De var aldri til salgs og jeg fikk ikke lov til å kjøpe dem. Jeg liker å tro at det var min sjarm og mitt vinnende vesen som overtalte damen bak skranken til å la meg adoptere disse to og gi dem ett nytt hjem. Ramme dem inn. Henge dem opp. Se på dem hver dag. Glede meg over dem alltid.

"365 Kunstpauser, 365 Mærkedage". Jeg elsker Skagen og har alltid gjort det.

Sikre funnstedet

Jeg har ligget litt etter med lukingen i det siste. Det finnes altfor mange gode grunner til å gjøre andre ting i hagen enn å luke. Det er alltid noe annet som frister mer, og det er aldri vanskelig å finne en god unnskyldning for å utsette det. Noen dager er for travle, andre for varme og noen er fulle av regn.

Men i dag hadde jeg formiddagen åpen og jeg planla luking med hard hånd. Det var perfekte forhold, ikke for varmt ikke for kaldt, ikke regn og ikke sol. Jeg satte i gang med liv og lyst og det gikk overraskende lett å røske opp de uønskede gjestene. Helt til jeg plutselig kom over disse frøkapslene fra i fjor høst. Jeg falt helt i staver over hva jeg hadde funnet og måtte umiddelbart avbryte lukingen og sikre funnstedet.

Ca to minutter senere kom regnet, og dagens arbeidsøkt ble kort i dag også. Nå gleder jeg meg til venninnen min skal komme på besøk og stå for dagens underholdning ;-)

Nåde

Denne Rododendronen levde i lang tid på Drømmeprinsens nåde. Jeg innrømmer at jeg kan være litt vel brutal mot de stakkars plantene som ikke umiddelbart innfrir mine forventninger. Denne gjorde det definitivt ikke, jeg syntes den var stygg og puslete og jeg ville bare fjerne den.

Drømmeprinsen er mildere og mer tålmodig enn meg og han nektet meg å gi den bort eller grave den opp. Han tok den under sine vinger og har stelt og puslet med den siden da. Han gir den mengder av kaffegrut, litervis med vann og det ville ikke forundre meg om han snakker med den når jeg ikke hører det. Alt for å få den til å trives enda bedre kun for å bevise at han hadde rett og jeg tok feil.

Rododendronen strutter nå i forhold til hva den gjorde tidligere og jeg er den første til å se at den er vakker nå som knoppene nesten sprenger. Alle som har blitt vanskjøttet og trenger litt tålmodig omsorg skulle fått hvile en stund under vingene til min Drømmeprins.

Syndige syriner

Drømmeprinsen er allergisk. Derfor kommer det aldri en syrin inn i vår hage, det er ille nok at ingen av oss kan leve uten en katt og jeg nekter å asfaltere plenen selv om jeg vet at både gress og kattehår står på fy-listen hans.

Det som er bra for meg (og synd for ham) er at når syrinene først blomstrer, så blomstrer de overalt. I et kort øyeblikk er hele byen lilla og den blytunge duften som henger i luften om morgenen gjør sykkelturen til jobben til en drøm for en ikkeallergiker.

Siden Drømmeprinsen er på reise langt ut over landets grenser har jeg benyttet sjansen til å pynte opp med en liten bukett jeg "fant" i parken. Nå nyter jeg den ulovlige duften i den korte tiden det varer.

Tulipankoden

Jeg har ikke klart å knekke tulipankoden. Tulipanene snakker et språk jeg ikke forstår og det virker helt tilfeldig for meg om og hvor og hvilke tulipaner som dukker opp når våren kommer. På en måte litt dårlig gjort å skylde på tulipanene når problemet trolig er min dårlige hukommelse.

Jeg klarer ikke huske hva jeg har plantet fra høst til vår og jeg forstår ikke hvorfor noen av dem ser ut til å komme igjen og igjen mens andre blomstrer og visner og forsvinner for godt.

Dette er maihagens smykker og jeg sender en takketanke til min venninne i Nederland som var forutseende nok til å sende meg en blomstrende pakke i posten en regntung dag forrige oktober.

Tulipanene hører hjemme i maihagen og det er jo spennende å ikke vite hva som venter og når dette er resultatet så klager ikke jeg...

Forglemmeiei

Jeg har mange favoritter blant blomstene i hagen min og det er helt umulig å skulle velge ut en blant dem alle. De tidlige blomstene gir en annen glede enn de sene og de store en annen glede enn de små. Staudene snakker for seg og sommerblomstene for seg.

Det jeg derimot kan si er at ingen av de andre snakker til meg som Forglemmeieienen gjør. Hver morgen når jeg står opp hvisker den god morgen. Om kvelden hvisker den stille god natt. Og hver gang jeg går forbi hører jeg den si: Tenk på meg, husk på meg, forglem meg ei...

Alene hjemme

Når vi reiser bort sørger vi alltid for det beste for Barte. Hun får være hos svigers i landlige omgivelser med ubegrenset tilgang på livets goder for en katt i sin beste alder.


Hagen derimot må være alene hjemme, den må klare seg med det som måtte komme av regn og vind, sol og varme.


Ugresset elsker å være alene hjemme, det er som tenåringer som på lånt tid får utfolde seg uten grenser, ta over og endelig styre sin egen verden...


De veloppdragne og bortskjemte krukkeblomstene derimot, henger fort med nebbet og klager på manglende service. De stikker hodene sine sammen og hvisker om at det er for varmt, for kaldt, for vått, for tørt...

Staudene ser ut til å være likegyldige til om jeg kommer eller går, de styrer seg selv og der går livet sin vante gang uten for mye om og men. Ferietid eller ikke, det er på en måte ikke deres sak...

When in Rome, do as the romans

Lilla jag er en liten prikk. Tusen på tusen års historie tar nesten pusten fra meg. Hvor enn jeg snur meg og hvor enn jeg ser får jeg øye på den ene bygningen mer overveldende enn den forrige fontenen, kirken, statuen og piazzaen.

Midt i all denne historien bor det vanlige mennesker som lever sine vanlige liv med sine vanlige sorger og gleder. De bor her sammen med sine små hunder og kjører rundt i sine små biler og kjøper sine bitte små klær. Trolig for å spare litt plass til alle turistene som så gjerne vil ta del i en bit av deres hverdag og deres historie.

To av disse turistene er Lilla jag og Drømmeprinsen (kartleseren) som lever det gode liv i Roma. Vi trasker rundt og lar oss begeistre og overvelde. Vi har kjøpt bittesmå klær i kjempestore størrelser, vi har spist godt og sovet godt. Vi nyter solen og oppholder oss i skyggen, akkurat som romerne gjør det. Drømmeprinsen blir sentimental av historiens sus og jeg blir ydmyk av tanken på alle de skjebnene denne byen har rommet.

Når alt er så stort føler jeg meg så liten, men med vinduene på vidt gap blander våre lyder seg med lydene fra byen og alt henger sammen på et vis...

Den evige stad

Drømmeprinsen og Lilla jag er tilbake i Den evige stad. Vi var her på bryllupsreise da vi var nygifte. Det var verdens mest romantiske ferie om du ser bort i fra  føtter så såre at det i et svakt øyeblikk virket forlokkende å kappe dem av.

Det har rennt mye vann gjennom elven Tiber siden sist vi var her, men Den evige vandrers stad er like overveldende vakker nå som da.

 

Alle veier fører til Rom

Kolonihagen vår ligger midt i byen og en eller annen kjent arkitekt har tegnet mange av bygårdene som ligger i området rundt og er så typiske for denne delen av byen. Det er veldig pinlig at jeg ikke husker hva han heter, men til mitt forsvar er jeg til gjengjeld veldig glad i hans arbeid og de karakteristiske buede portrommene han ble så kjent for. 

Det er fint å se buene fra kolonihagen og det er fint å se kolonihagen gjennom buene. Byen og hagen lever i fred og harmoni og det er fint å se kontrastene gli inn i hverandre uten at den ene tar glansen fra den andre. 

Jeg og Drømmeprinsen har jukset litt og tatt en uke ferie før ferien. Vi reiser fra hytte og hage til romantiske Roma på en liten sommerferie mens vi venter på sommeren. Jeg forbereder meg altså på store arkitektoniske og kulturelle intrykk, derfor min store interesse for arkitekturen i nærmiljøet i dag.

Løvejakt

Da jeg våknet i dag tidlig tenkte jeg med stor optimisme at dette var dagen for å utrydde alle Løvetannene i hagen. Jeg må ha vært totalt bedøvet av søvn og søte drømmer, for jeg var helt overbevist om at jeg kom til å klare det jeg hadde satt meg fore som dagens oppgave. -Helt til jeg kledde på meg og gikk ut på slagmarken. Jeg hadde helt glemt hvor mange de gule soldatene var og jeg hadde helt glemt hvor dypt og hardt de sitter.

Jeg gikk i gang med å kjempe et slag jeg aldri kunne vinne, med stor tro og enda større pågangsmot satte jeg i gang med utryddingen. Så ble jeg sulten, så ringte telefonen, så fikk jeg besøk, så ble jeg sulten igjen, så måtte jeg hvile litt etter maten. Tror ikke Løvetannene har hatt følelsen av å ha vært i overhengende fare i dag. Og sannheten er at det har de ikke heller.

Jeg kommer trolig aldri til å komme på skuddhold på en eneste en av de dypeste løvetannrøttene, men dette har vært en fantastisk forsommersøndag og jeg tar nederlaget med knusende ro.

Magisk Magnolia

Jeg vil ikke anbefale noen å kjøpe trær på nettet. Den første våren vi hadde kolonihagen ble jeg fristet til å kjøpe alle verdens merkelige ting på nettet. Jeg bestilte blant annet et Magnoliatre og koste meg ved tanken på at jeg skulle få et tre i posten! Jeg hadde sett for meg svære greier og jeg ble ENORMT skuffet da det viste seg at treet mitt ble levert i en eske omtrent så stor som en melkekartong. Det var slett ikke et tre, i beste fall var det en KVIST.

Drømmen min om magisk Magnoliablomstring gikk i tusen knas og da jeg senere leste et sted at Magnoliatrær kan bruke inntil 50 år på å blomstre, forsonet jeg meg med tanken på en unseelig liten busk inntil gjerdet.

De to foregående årene har jeg nå allikevel fulgt med på kvisten min, men i år har jeg viet den svært liten oppmerksomhet. Overraskelsen ble desto større da Drømmeprinsen for noen dager siden dro meg med ut i hagen for han hadde noe å vise meg... Magnoliatreet hadde fått en knopp!

Nå fotograferer jeg den i alle stadier, i alle vinkler og viser den stolt frem til alle som gidder å se.

Nå har jeg til og med opparbeidet et ørlite håp om at kvisten min en dag skal bli til noe mer magisk enn en spinkel kvist med en eneste blomst;-)

Arven etter tante Johanne

Alle familier har en gammel tante. Hos oss hadde vi tante Johanne. Tante Johanne ble innvitert på alt som var av familiesammenkomster og hun takket ja til hver eneste en.

Tante Johanne var alltid i godt humør og hun hadde et smil så bredt at det kunne romme flere verdensdeler. Hun hadde kritthvitt hår og hun var alltid positiv og blid. Det tok mange år, jeg var nesten voksen før jeg forstod at en del av de tilsynelatende velmenende kommentarene hennes nok en gang i mellom kunne ha en noe syrlig undertone.

Da hun døde var det ingen andre som ville ha det gammle symaskinbordet hennes så det fikk jeg arve. Bordet ble stående i kjelleren hos mine foreldre, årene gikk og jeg glemte hele arven min. Etter en oppryddning i fjord sommer fikk det gamle bordet nytt liv. Den gamle symaskinen gikk på dynga, bordet fikk en ny bordplate og nå har jeg malt det også kritthvitt.