Sesongåpning

Jippi - endelig er det vann i kranene, vimpler i flaggstengene, blomster i krukkene og liv i hver krik og krok.

Hagesesongen ble offisielt åpnet i dag og årets dugnadsånd og det sosialdemokratiske samholdet har fått en ny start og blanke ark i 2011.

Etter vel overstått dugnad og åpningsmøte lå jeg under plommetreet og hvilte litt, mens det på sin side begynte å blomstre i vårsola.

Fargen før grønn

Fargen før grønn er forventningens farge. Det er fargen av håp og drømmer. Fargen før grønn er tanken om sommeren som er på vei og troen på at denne blir uten sorg og full av glede. Det er fargen av alle de varme dagene og lyse nettene som ennå ikke har nådd oss, men som vi vet er på vei.

Fargen før grønn er knopper som skal briste og blomster som skal blomstre.

Fargen før grønn er en fin fin farge!

Vakkert i Wenches verden

Naboens gressplen er et teppe av blomster og dette teppet har ingen pris. Dette er fløyel og silke på en gang og det er kun med tusen års tålmodighet man kan oppnå et slikt resultat.

Siden jeg praktisk talt er hagejomfru er det omtrent tusen år til min plen vil se sånn ut, og da er det fint å kunne nyte synet av naboens vakre verden i mellomtiden.

Over bekken etter vann

Hvem elsker det ikke når skogbunnen forvandler seg fra skitten, våt og tungt brun til plutselig å være full av fløyelsmyke hvite tuer med Hvitveis?

Og hvem må ikke ha med en bitte liten bukett hjem for å få godfølelsen inn i stua?

Disse vokste tilfeldigvis på en øy i elva og den eneste måten å få med en liten bukett hjem var å vasse over. Siden jeg er i sykkelmodus for tiden syklet jeg hjem for å skifte til gummistøvler og dro tilbake for min egen lille ekspedisjon.

Det var heldigvis ikke så mye vann i elva og jeg ble ikke engang våt på beina. Det hele var egentlig helt uten dramatikk, men mange turgåere med hunder i varierende størrelser så rart på denne Robinson Crusoe på botanisk utflukt i skumringen.

På plass

Snickerboden navneskiltet har endelig kommet opp på hytteveggen. I sommer var jeg mer enn oppgitt over at butikken som skulle lage skiltet brukte mange måneder på å levere det. Nå har jeg brukt omtrent like mange på å henge det opp. Til sammen har det tatt i underkant av et år å få det på plass.

Jeg er vanligvis en utålmodig sjel og heldigvis går det som oftest mye fortere i svingene der jeg har en finger med i spillet.

Nå skal skiltet henge der til evig tid, i vær og vind, i gode og onde dager - og hva er vel et lite år i den sammenhengen...

La humla suse

I år kunne ikke ti ville hester dratt meg avgårde på påskefjellet. Jeg er mettet på snø og vinter og det frister ikke å sitte timesvis i bilkø for så å gå i flokk innover viddene.

Jeg skal sykle rundt i byen og nyte stillheten, jeg skal glede meg over roen og bare la humla suse. I år skal jeg være der når det skjer, jeg skal være så lungn at jeg skal kunne høre våren komme. Det er mitt mål...

God påske!

Hodet under armen og armen i bind...

Jeg har hatt hodet under armen og armen i bind en tid og ikke vært så på hugget som man skulle forvente i denne fantastiske tiden av året.

Men nå har endelig kong vinter takket for seg og det nye livet jeg har ventet så utålmodig på begynner endelig å kjempe seg frem mot lyset. De første spirene gir kanskje den aller største gleden og de første blomstene er kanskje de aller, aller vakreste?